2. august 2026 var det tretti år siden jeg kom til Norge. Når jeg ser tilbake på disse årene, kjenner jeg først og fremst på takknemlighet. Norge har gitt meg muligheter, trygghet og frihet som jeg aldri tar for gitt. Hver gang jeg snakker med noen som bor i et land der det er vanskelig å være kvinne eller homofil, blir jeg minnet om hvor verdifullt det er å få leve her.
Samtidig bærer jeg også med meg en annen side av historien. Det har ikke alltid vært lett. I flere år har jeg stått i storm etter storm, og jeg har måttet tåle urettferdighet som har satt dype spor.
Innerst inne har jeg bare ønsket å være fri. Fri til å leve som meg selv, uten å bli definert av ære, skam, klansystemer eller religiøse krav som begrenser menneskers liv. Det ønsket har vært en viktig drivkraft i alt jeg har gjort.
Jeg har valgt friheten fremfor det kollektive presset, men det valget har hatt en høy pris. Jeg har møtt hat, trusler, svartmaling og mistenkeliggjøring. Utallige ganger har jeg blitt stemplet som rasist, bare fordi jeg har våget å stille spørsmål ved normer og strukturer i mitt eget miljø.
Etter hvert kjente jeg at prisen ble for høy. Jeg måtte finne en annen måte å ta vare på både arbeidet mitt og meg selv.
Å delta i samfunnsdebatten, skrive bøker og stå på barrikadene for ytringsfrihet og likestilling i minoritetsmiljøer har betydd mye for meg. Men det har også kostet mer enn mange kanskje forstår.
Derfor ble jeg lenge borte fra samfunnsdebatten. Ikke fordi engasjementet forsvant, men fordi jeg trengte stillhet, avstand og rom til å puste. Jeg jobbet like mye som før, men jeg sluttet å delta på åpne debattarenaer.
I stedet valgte jeg å bruke tiden på å fordype meg, lytte mer og reise mye rundt i Norge. Det ga meg nye møter, nye perspektiver og en ro jeg trengte.
Den siste tiden har jeg vært foredragsholder på fulltid. Jeg har reist over hele Norge, besøkt utallige skoler og hatt samtaler med både elever, lærere og mangfoldsrådgivere.
Noen av temaene jeg holder foredrag om, handler blant annet om negativ sosial kontroll. Bare om dette temaet har jeg holdt mer enn åtte hundre foredrag.
Etter foredragene snakker jeg alltid med ungdommene. Jeg har også gjort mye etterarbeid, fordi samtalene ofte fortsetter lenge etter at selve foredraget er ferdig.
Jo mer jeg snakker om disse temaene, desto tydeligere ser jeg at samfunnet vårt ikke alltid oppleves som et felles «vi». Altfor ofte blir det «oss» mot «dem».
Det gjør det vanskelig å ha dialog, føre vanlige samtaler og bruke ytringsfriheten på en trygg måte. Jeg opplever at ytringsfriheten blir mer og mer begrenset for dem man ikke liker eller er uenig med.
Mange unge forteller at de heller ytrer seg i sosiale medier enn på skolen. Det bør bekymre oss. Skolen skal ikke bare være et sted for faglig læring, men også et sted der unge lærer å tåle uenighet, stille spørsmål og bruke stemmen sin.
Når elever opplever at uenighet kan koste dem vennskap eller plass i fellesskapet, mister skolen noe helt grunnleggende. Da blir taushet tryggere enn åpen samtale. Det er et demokratisk problem.
Det samme mønsteret ser jeg i arbeidslivet. Mange har meninger, erfaringer og bekymringer, men lar være å si dem høyt fordi de frykter reaksjonene fra kolleger eller ledere.
Flere sier rett ut at de risikerer å miste inntekt eller oppdrag hvis de ytrer seg. Det viser hvor alvorlig dette er. Ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å snakke, men også om hvorvidt mennesker faktisk tør å bruke den.
Spørsmålet er derfor ikke om vi skal være enige. Det skal vi ikke. Spørsmålet er om vi klarer å være uenige uten å møte hverandre med hat, mistenkeliggjøring og personangrep.
Vi må øve oss på å diskutere saken, ikke personen. Først når vi klarer det, kan vi skape et samfunn der flere tør å delta i samtalen — også når meningene er vanskelige, upopulære eller ubehagelige.
Etter å ha reist landet rundt og lyttet til mennesker i alle aldre, har jeg bestemt meg for å gå inn i samfunnsdebatten igjen. Ikke fordi det er lett, men fordi jeg tror det er nødvendig. Vi trenger flere rom der mennesker våger å snakke ærlig, lytte åpent og være uenige uten å bli gjort til fiender.
Derfor har jeg startet organisasjonen Amal – med rom for alle. Navnet er et løfte: at dette skal være et sted der flere kan delta, også de som ofte ikke blir hørt, og der ingen skal føle seg skjøvet ut av fellesskapet.
Jeg håper organisasjonen kan bli en arena for mennesker som bærer på viktige erfaringer, tanker og meninger, men som sjelden får plass i den offentlige samtalen. Særlig håper jeg at flere med minoritetsbakgrunn vil våge å delta, ta ordet og være med på å forme debatten.
Ytringsfriheten blir ikke sterkere av at vi bare forsvarer den når vi er enige. Den blir sterkere når vi tåler vanskelige spørsmål, lytter til stemmer vi ikke kjenner oss igjen i, og møter uenighet med argumenter i stedet for mistenkeliggjøring.
Dette arbeidet har bare så vidt begynt. Men håpet mitt er klart: at Amal – med rom for alle kan bidra til et modigere, rausere og mer åpent Norge — et Norge der flere tør å bruke stemmen sin, og der vi alle tar ansvar for å gi hverandre rom.
