Jeg tror mange foreldre ikke er klar over hvor mye deres egen frykt påvirker barna. De ønsker å beskytte dem, men ender i stedet opp med å kontrollere dem. For noen ungdommer betyr det at de må skjule hvem de er, hvem de er sammen med, og hva de egentlig ønsker å gjøre med livet sitt.
I enkelte familier står religion, tradisjoner og familiens omdømme sterkt. Det forventes at barna skal følge de samme reglene som foreldrene vokste opp med. Noen mener til og med at de skal ha kontroll over barna helt til de gifter seg.
Men hvorfor skal unge mennesker måtte leve etter foreldrenes forventninger hele livet?
Jeg tenker særlig på ungdom som ikke får lov til å ha kjæreste, fordi foreldrene mener at ekteskap er den eneste riktige rammen for et forhold. Eller jenter som blir møtt med mistanke og sterke reaksjoner fordi foreldrene tror de har hatt sex før ekteskapet. I slike situasjoner kan frykten for familiens rykte bli viktigere enn hvordan ungdommen faktisk har det.
Vi må også huske at barna våre vokser opp i en annen tid. De har andre muligheter og møter andre forventninger enn vi gjorde. Kanskje deler de ikke foreldrenes religiøse overbevisning. Kanskje ønsker de å leve på en annen måte. Det burde ikke være så vanskelig å akseptere.
Som foreldre må vi spørre oss selv hvem vi egentlig tar hensyn til. Er det barna våre, eller er det slektninger, naboer og andre som har meninger om hvordan familien skal leve?
Jeg mener vi må slutte å la frykten for hva andre sier, bestemme over barnas framtid. Vi kan gi råd, være uenige og fortelle hva vi selv mener er riktig. Men vi kan ikke forvente at barna skal leve våre liv om igjen.
Jeg skulle ønske flere foreldre ga barna den friheten de kanskje ikke fikk selv. Unge mennesker er ikke dumme eller uansvarlige. De har egne tanker og klarer ofte langt mer enn vi voksne tror.
Hver gang jeg snakker med unge mennesker med flerkulturell bakgrunn, kjenner jeg på håp. Jeg blir glad når jeg hører dem snakke åpent om framtiden, om hva de ønsker å oppnå, og hvordan de vil leve. Mange av dem har en selvstendighet jeg skulle ønske flere voksne hadde respekt for.
Det gjør meg også trist å tenke på dem som ikke tør å være like åpne hjemme. Som må passe på hva de sier, og som kanskje lever med en konstant frykt for å skuffe familien.
Å gi barna frihet betyr ikke at vi mister dem. Kanskje er det nettopp når vi viser dem tillit, at vi får et bedre forhold til dem.
Jeg håper flere foreldre begynner å lytte til barna sine, også når de er uenige med dem. Barna våre skal ikke måtte velge mellom å være seg selv og å ha et godt forhold til familien sin.
