Jeg har tenkt mye på grensesetting, både som voksen og gjennom arbeidet mitt i barnehagen. Vi vil barna vel. Vi ønsker at de skal bli hørt og tatt på alvor, og at de skal få være med på å påvirke sin egen hverdag.
Alt dette er viktig. Samtidig lurer jeg noen ganger på om vi voksne har blitt litt redde for å bestemme.
I løpet av en vanlig dag kan et barn få mange spørsmål:
«Vil du ta på jakken?»
«Vil du vaske hendene?»
«Vil du være med inn?»
«Vil du spise lunsj?»
Men er dette egentlig et valg?
Når det er kaldt ute, må barnet ha på seg varme klær. Hendene må vaskes før maten. Og noen ganger må leken avsluttes, selv om barnet gjerne skulle holdt på litt til.
Det betyr ikke at vi skal overse det barnet føler. Tvert imot. Vi kan sette oss ned, møte barnet og si:
«Jeg skjønner at du ikke vil gå inn. Du har det fint ute og vil gjerne leke mer. Men nå skal vi inn, og jeg blir med deg.»
Barnet får lov til å være sint. Det får protestere, gråte og synes at avgjørelsen er urettferdig. Men den voksne trenger ikke å endre grensen av den grunn.
Det tror jeg er noe av det vanskeligste med å være voksen rundt barn: å tåle reaksjonen uten å bli utrygg selv.
Når sterke følelser møter en tydelig grense
Vi vil gjerne unngå gråt og konflikter. Når barnet blir lei seg, kan vi fort kjenne at vi har gjort noe galt. Men gråt betyr ikke nødvendigvis at grensen var feil. Noen ganger betyr det bare at barnet ikke fikk det som det ønsket seg.
I barnehagen ser vi hvor viktig det er med trygge og forutsigbare voksne. Barn tester grenser. Det er en naturlig del av utviklingen, og det betyr ikke at barnet er vanskelig. Barnet prøver å finne ut hva som gjelder, og om den voksne fortsatt står der når følelsene blir store.
Kanskje spør barnet, uten å bruke ord:
Står du fortsatt stødig når jeg protesterer? Tåler du at jeg blir sint? Passer du fortsatt på meg?
Oppgaven vår er ikke å fjerne alle vanskelige følelser, men å hjelpe barnet gjennom dem.
Vi kan si:
«Jeg ser at du er sint. Jeg er her sammen med deg. Men svaret er fortsatt nei.»
Å møte barnets følelser betyr ikke at vi må gi etter. Barn trenger voksne som tåler følelsene deres, og som fortsatt klarer å stå i det de har bestemt. De trenger å oppleve at det er lov å være sint, lei seg og uenig, samtidig som grensen blir stående.
Barnet trenger ikke å like grensen for at den skal være riktig.
Det kan være godt å slippe å bestemme
Jeg tror vi noen ganger undervurderer hvor godt det kan være for et barn å slippe å ta stilling til alt.
En liten kropp og hjerne skal allerede forholde seg til mye i løpet av en dag: lek, venner, mat, klær, overganger og sterke følelser. Hvis nesten alt i tillegg blir gjort til et spørsmål, kan barnet få et ansvar det ikke er modent nok til å håndtere.
Da kan det være godt at en trygg voksen sier:
«Dette har jeg bestemt. Du trenger ikke bestemme akkurat dette.»
Det betyr ikke at barnets mening er uviktig. Barn skal få velge og medvirke i saker som passer til alderen og modenheten deres. De kan få velge hvilken bok vi skal lese, hvilken frukt de vil ha, eller hva de har lyst til å leke med.
Men de skal ikke måtte bestemme om de trenger varme klær, om de skal sitte fastspent i bilen, eller om det er greit å slå når de blir sinte.
Barn skal få påvirke sin egen hverdag, men de skal ikke måtte bære ansvaret for den.
Grenser er omsorg
Mange voksne ønsker å unngå konflikter. Vi vil forstå barna, gi dem frihet og gjøre dem fornøyde. Kanskje er vi også redde for å virke for strenge.
Men det er forskjell på å være streng og å være tydelig.
Vi kan sette grenser uten å være sinte. Vi kan si nei uten å gjøre barnet utrygt. Vi kan møte følelsene med varme og samtidig holde fast ved det vi har bestemt.
Når vi stopper barnet fra noe som er farlig, er det omsorg. Når vi passer på at barnet har på seg jakke når det er kaldt ute, er det omsorg. Når vi setter grenser for hvordan vi snakker til og behandler hverandre, er det omsorg.
Barn trenger ikke voksne som alltid sier ja. De trenger voksne som tør å si nei, og som samtidig viser at de fortsatt er der.
Kanskje må vi derfor spørre oss selv: Gir vi barnet et valg fordi det er godt for barnet, eller fordi det er vanskelig for oss å stå i et nei?
For meg handler god grensesetting om å møte barnet med varme og trygghet, samtidig som vi voksne tar ansvar. Det handler om å tåle at barnet protesterer eller blir misfornøyd, samtidig som vi holder fast ved voksenansvaret.
Barn skal bli hørt og tatt på alvor. Men de skal også få slippe å bestemme alt. De skal få kjenne at noen andre har oversikt når verden blir litt for stor.
Vi voksne må kunne si:
«Jeg er her. Jeg passer på deg. Du trenger ikke bestemme alt alene.»
Det er omsorg.
