For meg var det i nord jeg følte meg hjemme. Der hadde vi en vanlig hverdag med skole, trening og venner, mens mamma gikk på jobb. Vi var en del av samfunnet rundt oss, og jeg følte at jeg kunne være meg selv. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over det den gangen. Vi hadde det bra.
Da vi besøkte Sør-Norge, var det annerledes. Der måtte jeg bruke hijab, og da følte jeg meg ikke som meg selv. Mamma sa til meg og søsknene mine at vi ikke kunne leve like fritt der. Det gikk for mange rykter, og folk var opptatt av hva andre gjorde.
I sør måtte vi først og fremst være somaliere. I nord kunne vi være oss selv og samtidig være en del av samfunnet. Vi kunne gå uten hijab, dra i bursdager og være med på aktiviteter vi likte. Jeg gledet meg derfor alltid til å komme hjem igjen etter besøkene i sør.
Mamma tenkte annerledes. Slektninger ringte henne ofte og mente at vi burde flytte sørover. De var redde for at vi barna skulle bli «for norske», og mente at mamma måtte passe på oss. Jeg overhørte mange av samtalene, men trodde aldri at vi faktisk kom til å flytte. Vi hadde jo allerede et godt liv i nord.
Når andre bestemmer tilhørigheten
Etter at vi flyttet, ble hverdagen en annen. Treningen forsvant, og vi måtte bruke hijab. Mamma sa at vi ikke kunne ta den av, fordi vi da ville bli mobbet. Jeg merket også at stadig mer handlet om å være muslim og ikke bli norsk.
Det var vanskelig å forstå. Hvorfor skulle det plutselig være et problem å være norsk? Jeg hadde aldri følt at jeg måtte velge mellom å være norsk og somalisk da vi bodde i nord.
Mamma sier at det er viktig å bo sammen med «våre egne». Men hvem er egentlig våre egne? For meg var det menneskene vi hadde rundt oss i nord. Det var der vi hadde venner, aktiviteter og et fellesskap vi trivdes i. Vi følte oss hjemme der.
Her er det annerledes. Jeg føler ikke alltid at jeg kan gjøre de samme tingene som før eller være den jeg ønsker å være. Derfor synes jeg heller ikke at et hjem bare kan handle om hvem som bor rundt deg eller hvilken bakgrunn de har. Det må også være et sted der du får lov til å være deg selv.
Det var mamma som bestemte at vi skulle flytte. Ingen av oss barna ønsket det, og ingen fikk være med på avgjørelsen. Likevel var det vi som måtte leve med konsekvensene. Jeg skulle ønske noen hadde spurt oss om hva vi selv ville og hvordan vi hadde det der vi bodde.
Jeg ønsker ikke å velge bort familien min, kulturen min eller troen min. Jeg ønsker bare å ha friheten til å være meg selv.
For hva er egentlig et hjem hvis du ikke kan være deg selv der?
