Foto: Vidar Stenseth
Når jeg snakker med ungdomsskoleelever, møter jeg jenter som føler seg fengslet i sine egne hjem. De ser at brødrene deres har stor frihet, mens de selv må holde seg inne. De fleste ønsker å leve fritt, men tør ikke ta kampen. De er redde for å bli utstøtt og miste kontakten med foreldrene og resten av familien for alltid.
Dette skjer med jenter som er født og oppvokst i Norge. De ser at andre lever fritt, men får ikke den samme friheten selv.
Undertrykkelse og sosial kontroll av jenter og kvinner må bekjempes, ikke bortforklares. Når de nektes friheten til å velge utdanning, venner, klær, kjæreste eller hvordan de vil leve, er det ikke et privat familieanliggende. Det er et samfunnsproblem.
Æreskultur og sosial kontroll er fortsatt en del av hverdagen for mange. Problemet forsvinner ikke automatisk gjennom språk og arbeid. Når familier har bodd i Norge i flere generasjoner, men jenter og kvinner fortsatt undertrykkes med henvisning til kultur eller religion, må samfunnet stille tydeligere krav.
Et flerkulturelt samfunn kan være en styrke. Men mangfold kan aldri brukes som unnskyldning for å akseptere undertrykkelse. Vi må tørre å si tydelig ifra om at æreskultur fratar mennesker friheten til å leve sine egne liv.
Det er ingen ære i å drepe sine egne barn, true dem eller oppdra dem til hat.
Det er ingen ære i å kontrollere eller trakassere jenter og kvinner på grunn av kjønn, klær eller kjærlighet.
Det er ingen ære i å true eller skade mennesker fordi de har en annen seksuell legning.
Det er ingen ære i å være moralpoliti, forfølge andre eller gjøre gutter til voldelige voktere av familiens rykte.
Det finnes ingen ære i å ødelegge andre menneskers liv.
Æreskultur er en ukultur som ikke hører hjemme i et fritt og likestilt samfunn. Hvis vi lar den få større fotfeste i Norge, svikter vi dem som allerede lever under press og kontroll.
Når friheten kontrolleres
For mange jenter og kvinner får denne kontrollen store konsekvenser. Noen er redde for å være sammen med den de elsker. Andre tør ikke ta egne valg fordi de frykter reaksjonene fra familien.
Noen tør ikke anmelde overgrep på grunn av skam, skyld og frykt for reaksjoner fra miljøet rundt seg. Andre lyver til foreldrene om hvor de skal, dekker seg til av frykt for familien eller rykter, eller reiser til et annet land for å kjenne på frihet.
Dette handler ikke bare om enkeltpersoners valg. Når jenter og kvinner vet at andre lever fritt, men selv blir kontrollert av familien eller miljøet rundt seg, handler det om systematisk ufrihet.
I æreskulturen kan barn bli truet eller drept for å bevare familiens ære. Jenter blir gjort ansvarlige for familiens rykte, og kvinner blir kontrollert for at de ikke skal bringe skam over familien.
Dette er ikke omsorg eller ansvar. Det er makt og undertrykkelse.
Det holder heller ikke at jenter får lov til å gå på skole eller ta utdanning. Flere forteller at de har liten eller ingen frihet, selv om de er født og oppvokst i Norge. De får kanskje studere, men blir likevel overvåket og begrenset i hverdagen.
Vi kan ikke godta at jenter og kvinner må leve slik. Likestilling må gjelde alle som bor i Norge, ikke bare dem som får lov til å bestemme over sitt eget liv.
Flere må våge å ta kampen
Jeg mener at altfor få tar denne kampen tydelig nok. Noen er redde for å bli stemplet som rasister eller innvandrerfiendtlige dersom de kritiserer æreskultur og sosial kontroll.
Men frykten for slike anklager må ikke hindre oss i å forsvare grunnleggende frihet. Når slike beskyldninger brukes for å stanse debatten, blir de en hersketeknikk.
Mange med minoritetsbakgrunn som kjemper mot æreskultur og sosial kontroll, opplever hets, hat, trusler og sjikane. Derfor er det viktig at flere støtter dem og tør å si ifra.
Denne kampen kan ikke overlates til dem som allerede står i den. Både kvinner og menn må stå sammen mot undertrykkelse og sosial kontroll.
Vi kan ikke vende oss bort fra andres lidelser fordi temaet er vanskelig, eller fordi noen reagerer negativt når vi snakker om kvinneundertrykkelse.
Frihet og likestilling må gjelde alle. Også jentene som i dag føler seg som fanger i sine egne hjem.
