Da jeg kom til Norge, hadde jeg mange drømmer. Jeg trodde at jeg endelig skulle få muligheten til å leve et fritt liv, være meg selv og ta mine egne valg uten å bli kontrollert eller dømt av andre.
Jeg var bare en ung jente som ønsket å starte et nytt kapittel i livet sitt. Jeg ønsket å oppleve verden, bli kjent med nye mennesker, lære språket og finne ut hvem jeg egentlig er.
Men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle oppleve så mye sosial kontroll, fordømmelse og hat fra mennesker med samme kulturelle bakgrunn som meg.
Fordi jeg er somalisk, bor alene og ikke bruker hijab, føler enkelte mennesker at de har rett til å dømme meg og bestemme hvordan jeg skal leve. Jeg har fått høre at jeg er en hore, at jeg fortjener å dø, og at jeg kommer til helvete fordi jeg ikke lever slik de mener jeg burde.
Disse ordene er ikke bare ord. De setter spor i et menneske.
Det som startet som ubehagelige kommentarer og dømmende blikk, har etter hvert påvirket den psykiske helsen min. Jeg har begynt å isolere meg, trekke meg unna mennesker og være redd for hvordan andre ser på meg. Jeg har opplevd perioder med depresjon, ensomhet og en konstant følelse av utrygghet.
Noen ganger føles det som om jeg ikke lenger kan være meg selv uten å være redd for konsekvensene. Jeg tenker over hvem jeg møter, hvor jeg går og hva jeg gjør, fordi jeg er redd for at noen skal snakke om meg, dømme meg eller spre rykter.
Det gjør vondt å føle at man må gjemme deler av personligheten sin for å få leve i fred.
Det mest ironiske er at jeg kom til Norge fordi jeg trodde dette skulle være et sted hvor jeg kunne føle meg fri. Men i stedet har jeg begynt å føle meg fanget av forventningene og kontrollen fra mitt eget miljø.
I begynnelsen søkte jeg kontakt med det somaliske miljøet fordi jeg ikke kunne norsk så godt. Jeg trengte mennesker som snakket språket mitt, mennesker jeg kunne føle meg trygg sammen med. Jeg ønsket fellesskap, ikke kontroll.
Men etter hvert oppdaget jeg at noen mennesker ikke ønsket å bli kjent med meg som person. De ønsket heller å fortelle meg hvordan jeg skulle kle meg, hvordan jeg skulle oppføre meg, hvem jeg skulle være, og hvordan jeg skulle leve livet mitt.
Jeg begynte å spørre meg selv: Hvorfor er det så vanskelig å la en annen kvinne leve sitt eget liv?
Hvorfor skal jeg måtte velge mellom å være meg selv og å bli akseptert av mennesker rundt meg?
Jeg er bare 19 år. Jeg har hele livet foran meg. Jeg ønsker å gjøre mine egne erfaringer, lære av livet, oppdage hva jeg tror på og finne ut hva som er riktig for meg. Jeg ønsker ikke at andre mennesker skal bestemme hele fremtiden min ut fra deres egne forventninger.
Jeg respekterer mennesker som bruker hijab, går i moskeen og velger å leve etter religiøse verdier. Men hvorfor kan ikke de respektere at jeg tar andre valg?
Frihet betyr ikke at alle må leve likt. Frihet betyr at vi kan være forskjellige uten å hate hverandre.
Jeg ønsker ikke å bli sett på som et dårlig menneske fordi jeg ikke lever slik andre forventer. Jeg ønsker ikke å bli truet, ydmyket eller få høre at jeg ikke fortjener å leve.
Jeg ønsker bare å føle meg trygg. Jeg ønsker å kunne gå ut uten frykt, møte mennesker uten å være redd for rykter og leve uten å føle at noen hele tiden følger med på valgene mine.
Det er trist at jeg har begynt å isolere meg i stedet for å nyte livet jeg en gang drømte om. Jeg skulle ønske at menneskene rundt meg forsto hvor mye sosial kontroll, hat og fordømmelse kan ødelegge den psykiske helsen til et ungt menneske.
Jeg kom til Norge for å finne friheten, men endte opp med å kjempe for retten til å være meg selv.
Jeg ber ikke om at alle skal forstå meg eller være enige med meg. Jeg ber bare om å bli behandlet som et menneske. Jeg fortjener respekt, trygghet og muligheten til å leve mitt eget liv.
Jeg vil ikke bruke ungdomstiden min på å være redd for andre menneskers meninger. Jeg vil leve. Jeg vil oppleve. Jeg vil utvikle meg. Og fremfor alt vil jeg få lov til å være meg selv.




